I forb. med gjestespill Teaterhuset Avantgarden, Trondheim april 2000

Reise i ubehag
Forestillingen blir en ubehagelig danseopplevelse i sin manøvrering i det groteske, spastiske, forvridde uttrykket. Det er ved å holde publikum fanget i det ekle at forestillingen blir sterk.

Øyvind Jørgensen tar oss med inn i en urovekkende verden av forkrøplede menneskeskapninger, groteske i kroppsspråket, forvridde i sjelen: Spastiske skapninger som knaker i sammenføyningene. Skapninger som forsøker å lette, men som smelter i stedet. Som balanserer på kanten av forestillingens mange stup, men så vidt evner å holde balansen i det kuperte landskapet. Her manifesteres danserens inngående studie av fysisk og mental balansekunst, og en utrolig beherskelse av kroppens muligheter. Kroppen fremstår som ren materie, fratatt ånd og sjel. Det oppleves nærmest som en dødsdans hvor kirkegårdens døde har våknet til en slags eksistens. Musikken bygger opp under en suggererende, transeaktig stemning - og en følelse av å hive etter pusten. Det ekle, heslige kontrasteres av forestillingens gjennomførte, enkle estetikk i lys scenografi og kostymer. Lyssettingen skaper et spenn som går fra det melkehvite, kalde - understreket av nesten nakne, hvite kropper og fargeløse ansikter - til en varm, solgul atmosfære. Skikkelsene handler i forhold til hverandre, men tilsynelatende uten dialog og samspill, uten empati og følelser.

Glimt av kommunikasjon sveiper dog inn over scenen sammen med det varmgule lyset. Danserne tar oss med på en reise innover i ubehagets indre liv. I sitt innadvente, innoverskuende uttrykk dytter forestillingen på oss en følelse av å være vitne til noe vi ikke skulle se, noe vi ikke stiller til skue: våre egen og samfunnets skjulte , uhyggelige sider. Det er i insisteringen av det påtrengende kvalmende at forestillingen vokser seg sterk. Når vi venter på noe forløsende. noe befriende "normalt", så holder den oss fast i kvalmen: "Manøvrering i kupert landskap" makter i høy grad å berøre sitt publikum. Det er det på langt nær alle danseforestillinger som gjør.
Idun Hagen Adresseavisen mai 2000

I forb. med gjestespill Carte Blanche okt. 99

"Imponerende kroppsbeherskelse i stilren forestilling der bevegelseshemming og bevegelsestvang til sammen skaper stillstand. Helgens gjestespill fra Oslo byr på markante norske dansere med bevegelsesmessig integritet. (...) Manøvrering i kupert landskap viser kropp og terreng på en måte som mer eller mindre fysisk aktive kan kjenne seg igjen i. Gjenkjennelse er imidlertid ikke eneste forutsetning for kommunikasjon, (...) for forestillingen er sjelden gjennomarbeidet og manøvrerer med kunstnerisk selvsikkerhet på grunnlag av solide danseferdigheter og sober scenografi overøst med pregnante musikalske øyeblikk. (...) de ristende bena, skakende som kommandert av elektriske impulser, og de dumpe, svaiende piruettene til dumpe lyder av knitring og knatring er smidig surrealistisk-futuristisk scenekunst vel verdt en søndagstur til Danseteatret."
Marit Strømmen, Bergens Tidene, oktober 1999


I forb. med premieren Black Box Teater sept. 99

"Øyvind Jørgensen er en egenartet danser og koreograf. Han gjorde stort inntrykk med forestillingen «Sanger av de siste timer» (1997) der han befestet seg som Butoh kyndig med høyst personlig preg. Dette utvikles videre i «Manøvrering i kupert landskap" som også danses av Ellen Johannesen og Reidar Sjøset. De to har grepet mye av Jørgensens bevegelsesspråk og tilfører hans koreografi fine nyanser. (...) Dette mørket, det forvridde og alt annet enn polerte er det Jørgensen søker i sin koreografi og i sin fortelling om samliv og sivilisasjon. De spastiske krampeaktige bevegelsene, kroppens vridninger og kontroversielle måter å bevege seg på, smaker både av galskap, av ekstrem forfinelse og komikk."
Inger-Margrethe Lunde, Dagsavisen, september 1999


"Øyvind Jørgensen er en koreograf som behersker ulike genre innefor den moderne dansen - fra ren abstrakt bevegelse til kabaretformen. Vi som har fulgt Jørgensens arbeider fra 80-tallet, har fulgt en kunstner som aldri har vært redd for å ta sjanser eller tatt nye utfordringer til tross for knusende kritikk. En enkel funksjonell scenografi av Harald Fenn er maksimalt utnyttet av lysdesigner Petter Steen og kostymedesigner Franz Schimdt, som avslører en genuin oppfatning av koreografens intensjoner. (...) oppleves forestillingen som noe av det mest kommunikative jeg har sett på lenge. Kroppsspråket er intenst og gripende - noen ganger vakkert, andre ganger heslig og grotesk. (...) Denne gangen er Jørgensens tilnærming til Butoh-dansens estetikk og rendyrkelse enda tydeligere, og det er godt å se en koreograf være så konsekvent i sine valg fra begynnelse til slutt."
Lise Nordal, Morgenbladet, september 1999