Introduksjon:
«Docudans» består av en base på seks korte soloer for seks forskjellige dansere. Soloene er dokumentariske og personlige i sitt innhold. Tre soloer vises per forestilling, og «Docudans» består på denne måten av to forestillingsteam. DocuDans er en forestilling i kontinuerlig prosess for visning på skoler, i prøvestudio og uformelle settinger. Forstillingen varer i 45 min., og det kan i etterkant settes av et kvarter til en samtale.

Bakgrunn:
Ideen bak DocuDans ble født under turne på videregående skoler i Oppland fylke med "Per Gynt nr 371" vinteren 2006, og er et resultat av erfaringene koreograf og danserne gjorde seg i møte med elevene. Vi savnet muligheten for å gå i dialog med elevene, og de gangene vi fikk mulighet til det, opplevdes dialogen fruktbar og stimulerende både for elevene og for oss. Med utgangspunkt i erfaringene fra turneen ønsker vi i forestillingen DocuDans å komme elevene og publikum mer direkte i møte.

Beskrivelse av forestillingen:
Alle soloene i DocuDans er dokumentariske og personlige i sitt innhold, med utgangspunkt i spørsmålene: Hvorfor danser jeg? og Hvorfor begynte jeg å danse? Til sammen favner de seks soloene et vidt spekter av dansens indre og ytre strukturer, og reflektere ulike danseretninger fra klassisk ballett, moderne- og samtidsdans, til mer populær og folkelig dans. Målsettingen er å bevisstgjøre elevene, nyansere deres forhold til dans generelt og skape diskusjon.
Hver enkelt danser har i samarbeid med koreograf Øyvind Jørgensen utviklet sitt eget bevegelsesmateriale. Alle soloene er fundamentert i egen erfaring og bakgrunn, slik at de har personlige uttrykk og tilstedeværelser. Det danseriske uttrykket veksler mellom det abstrakte og konkrete. Vi benytter oss av overraskelsesmomenter og humor, bl.a. kan de andre danserne enkelte ganger uventet tre inn i soloen, og i korte sekvenser danse unisont med eller i kontrast til solodanseren.
I soloene er det integrert en god del tekst basert på personlig, subjektiv opplevelse og erfaring. Teksten er dokumentarisk og biografisk i sitt innhold, og er utarbeidet i fellesskap mellom koreograf og danser. Dans og tekst framføres samtidig slik at soloene kan oppleves som et dansende foredrag. På et nivå har DocuDans et dokumentarisk og informativt preg. På den andre side er den personlig og subjektiv. Forestillingen appellerer til både noe følelsesmessig og noe intellektuelt, der det personlige også framstår som det dokumentariske.
Det oppmuntres til direkte dialog underveis i forestillingen, f.eks. når det oppstår spontane spørsmål og respons fra salen. Det gis også rom for danserne til kunne å følge opp impulser i situasjonen, både verbalt og fysisk. På denne måten er forestillingen til en viss grad fleksibel og under kontinuerlig utvikling.

Litt om musikken:
Koreograf Øyvind Jørgensen og komponist Petter Wiik har samarbeidet i 10 produksjoner de siste 10 år, og utvalgte utdrag fra ferdigkomponerte verker fra tidligere forestillinger brukes i DocuDans. For å skape spenning og utvikling i soloenes forløp, bruker vi også kontrasterende musikk/lydkilder, musikk fra alle sjangere som understøtter overraskelsesmomenter og humoristiske aspekter, musikk som skaper gjenkjennelighet blant elevene, musikk danserne har et forhold til, eller musikk som representerer og reflekterer ulike danseformer eller det tematiske og innholdsmessige.

Kunstnerisk vurdering etter 64 forestillinger, april 2008 (Utdrag av rapport):
«DocuDans» har fungert svært godt for målgruppen. Den direkte dialogen vi har tilstrebet, har resultert i fine møtepunkter med ungdommene, og åpnet for samtaler og utveksling av både informasjon og mer personlige ståsteder.
Elevene har vært påtakelig lydhøre og overraskende fokuserte og konsentrerte under forestillingene, på tross av i utgangspunktet ulik interesse for dans.
Forestillingen har også vist seg å fungere godt for et voksent publikum. Responsen vi har fått fra lærere og andre voksenpersoner, gir uttrykk for at forestillingen framstår personlig og rører ved tilskueren, i tillegg til å både informere og gir danseopplevelser.
Den kunstneriske verdien og responsen vi har mottatt har vært svært stimulerende for alle danserne involverte i «DocuDans».

Silje Høgaas - danser
"For meg er det unike i DocuDans forskjellighetene. Her er det ingen opphøyde knagger å henge dansen på. Dansen henger på forskjellige knagger og tas ned av like forskjellige mennesker. Som medvirkende er det befriende at disse forskjellighetene understrekes, at hver personlighet understrekes. Hvis jeg selv hadde sett denne forestillingen som ungdomsskoleelev hadde jeg elsket den nettopp fordi den ikke la opp til hva jeg skulle like. (…) Det sterke personlige fokuset i soloene forsterker også at vi ikke er på turné for å misjonere dansen, men for å tilby publikum en dialog. (…) Jeg opplevde meg selv som ydmyk i møtet med publikum. Deres ærlighet rørte meg og den stilte krav til min ærlighet tilbake. Uten mitt fokus kunne jeg glemme publikums. (…) Kanskje handler ikke analysen av forestillingen om oss, men om ungdommenes forventninger til seg selv og hverandre? Hvilke kulturelle regler har de seg i mellom? Alt i alt har møtet med publikum og arbeidet med forestillingen vært positivt, og det har vært en lærerik og gledelig prosess å ta del i."

Kenya Kristine Foss Parsons - danser
"Observasjon av responsen fra publikum; mottakelighet, interesse og refleksjonsevne, har lagt til rette muligheten for å utvikle en åpen og engasjerende toveis kommunikasjon, både for utøvere og publikum. Det har vært interessant å kunne se på nært hold den enorme utviklingen som skjer med elevene fra 8. til 10. trinn. Forestillingen har vist seg å være engasjerende og tankevekkende for både ungt og voksent publikum, på flere ulike plan."

Sittibancha Bamphen - danser
" Jeg finner DocuDans-prosjektet engasjerende, tankevekkende og meget dypt og innsiktsfull reise. Reisen som tre av oss gjorde sammen med bilen gjennom snø, haggel, kulde og solskinn, samt møtet med elevene, lærere og innbyggerne i diverse kommuner var berikende. (…) Det har vært en vanskelig reise fordi dans i Norge forbindes med det de opplever på tv eller den tradisjonelle dansen. Men likevel må jeg innrømme at møte mellom dagens dansekunst og dagens distrikt Norge er på vei til en forandring. (…) Flere steder har responsen vært imponerende, og jeg ser inspirasjonen blant elevne og ikke minst lærere øker, hvor de har kommet etter forestillingen og forteller deres egne personlige historie til oss. Dette er en sjelden opplevelse som profesjonelle dansekunstnere kan oppleve. Elevene, lærere og oss dansekunstnere inspirert hverandre gjensidig. Det har vært en stor suksess for meg.
Til slutt ønsker jeg å takke Camilla Vanebo i Oppland fylkeskommune for hennes engasjement og troen på dette prosjektet."

Nils Jakob Johannesen - danser
"Å spille på skoler for ungdomsskoletrinnet blir til en diskusjon rundt dansen, performancen og teatrets rolle som budbringer. Jeg ønsker ikke det pedagogiske. Jeg tror nettopp vår form kan gå utenfor det pedagogiske og kommunisere på et direkte plan. (…) Et av spørsmålene er: Hvor mye skal man kreve av dette publikum? Jeg tenker da på i form av ro, konsentrasjon, og mottakelighet. Snarere blir det et spørsmål om hvor mye vi skal kreve av oss selv. Hvor skal vi legge lista. (…) Min erfaring fra disse fire ukene er at elevene ikke trenger noen introduksjon til teaterets scene. Hvordan de skal oppføre seg i forhold til denne rituelle setting. (…) Det som er verdien med dette møtet er elevenes spontane møte med den rituelle kontekst. Og den er for de fleste lettfattelig. (…) De svette gymsalene kan bli perfekte forestillingssaler. Men spørsmålet er hvordan vi tilnærmer oss de. Hvilket fokus har vi på det som skal skje. (…) Jeg var overrasket over hvor godt det slo an hos elevene. Hvilke store muligheter som lå i den minimalistiske form. Det var meget inspirerende. Fordi denne forestillingen i mere enn noen annen forestilling er avhengig av publikum. Da utrykket speiler dem, retter seg hele tiden mer og mer mot de som sitter i salen: Deres valg, deres tilfeldigheter, deres motivasjon, deres indre mentale bilder, deres fantasi, deres evner, deres latter, gråt, lek, urolighet, frustrasjon, sinne og refleksjon.
Der har Docudans en viktig rolle å spille og jeg er glad for at jeg er med i denne prosessen."

Biniam Gezai Yhidego – danser/skuespiller
Når jeg i ettertid tenker på DocuDans så har jeg den følelsen av at jeg kanskje ikke helt skjønte hva det var jeg holdt på med…. Med det så mener jeg, jeg stod foran flere tusen elever til sammen og overleverte en veldig naken forestilling hvor jeg danset min dans samtidig som jeg snakket om ting som står meg nær og personlige opplevelser som jeg vanligvis ikke ville fortalt til hvem som helst. Men det at vi valgte å gi av oss selv tror jeg gjorde at elevene våget å åpne seg for oss og dermed sammen skapte vi rom for diskusjon og samtaler. Samtalene og diskusjonene varierte veldig fra sted til sted og det var ikke alltid at de var vellykkede, men vi klarte definitivt å oppnå kontakt.