|
Introduksjon:
«Docudans» består av en base på seks
korte soloer for seks forskjellige dansere. Soloene er dokumentariske
og personlige i sitt innhold. Tre soloer vises per forestilling,
og «Docudans» består på denne måten
av to forestillingsteam. DocuDans er en forestilling i kontinuerlig
prosess for visning på skoler, i prøvestudio
og uformelle settinger. Forstillingen varer i 45 min., og
det kan i etterkant settes av et kvarter til en samtale.
Bakgrunn:
Ideen bak DocuDans ble født under turne på videregående
skoler i Oppland fylke med "Per Gynt nr 371" vinteren
2006, og er et resultat av erfaringene koreograf og danserne
gjorde seg i møte med elevene. Vi savnet muligheten
for å gå i dialog med elevene, og de gangene vi
fikk mulighet til det, opplevdes dialogen fruktbar og stimulerende
både for elevene og for oss. Med utgangspunkt i erfaringene
fra turneen ønsker vi i forestillingen DocuDans å
komme elevene og publikum mer direkte i møte.
Beskrivelse av forestillingen:
Alle soloene i DocuDans er dokumentariske og personlige i
sitt innhold, med utgangspunkt i spørsmålene:
Hvorfor danser jeg? og Hvorfor begynte jeg å danse?
Til sammen favner de seks soloene et vidt spekter av dansens
indre og ytre strukturer, og reflektere ulike danseretninger
fra klassisk ballett, moderne- og samtidsdans, til mer populær
og folkelig dans. Målsettingen er å bevisstgjøre
elevene, nyansere deres forhold til dans generelt og skape
diskusjon.
Hver enkelt danser har i samarbeid med koreograf Øyvind
Jørgensen utviklet sitt eget bevegelsesmateriale. Alle
soloene er fundamentert i egen erfaring og bakgrunn, slik
at de har personlige uttrykk og tilstedeværelser. Det
danseriske uttrykket veksler mellom det abstrakte og konkrete.
Vi benytter oss av overraskelsesmomenter og humor, bl.a. kan
de andre danserne enkelte ganger uventet tre inn i soloen,
og i korte sekvenser danse unisont med eller i kontrast til
solodanseren.
I soloene er det integrert en god del tekst basert på
personlig, subjektiv opplevelse og erfaring. Teksten er dokumentarisk
og biografisk i sitt innhold, og er utarbeidet i fellesskap
mellom koreograf og danser. Dans og tekst framføres
samtidig slik at soloene kan oppleves som et dansende foredrag.
På et nivå har DocuDans et dokumentarisk og informativt
preg. På den andre side er den personlig og subjektiv.
Forestillingen appellerer til både noe følelsesmessig
og noe intellektuelt, der det personlige også framstår
som det dokumentariske.
Det oppmuntres til direkte dialog underveis i forestillingen,
f.eks. når det oppstår spontane spørsmål
og respons fra salen. Det gis også rom for danserne
til kunne å følge opp impulser i situasjonen,
både verbalt og fysisk. På denne måten er
forestillingen til en viss grad fleksibel og under kontinuerlig
utvikling.
Litt om musikken:
Koreograf Øyvind Jørgensen og komponist Petter
Wiik har samarbeidet i 10 produksjoner de siste 10 år,
og utvalgte utdrag fra ferdigkomponerte verker fra tidligere
forestillinger brukes i DocuDans. For å skape spenning
og utvikling i soloenes forløp, bruker vi også
kontrasterende musikk/lydkilder, musikk fra alle sjangere
som understøtter overraskelsesmomenter og humoristiske
aspekter, musikk som skaper gjenkjennelighet blant elevene,
musikk danserne har et forhold til, eller musikk som representerer
og reflekterer ulike danseformer eller det tematiske og innholdsmessige.
Kunstnerisk vurdering etter 64 forestillinger, april 2008
(Utdrag av rapport):
«DocuDans» har fungert svært godt for målgruppen.
Den direkte dialogen vi har tilstrebet, har resultert i fine
møtepunkter med ungdommene, og åpnet for samtaler
og utveksling av både informasjon og mer personlige
ståsteder.
Elevene har vært påtakelig lydhøre og overraskende
fokuserte og konsentrerte under forestillingene, på
tross av i utgangspunktet ulik interesse for dans.
Forestillingen har også vist seg å fungere godt
for et voksent publikum. Responsen vi har fått fra lærere
og andre voksenpersoner, gir uttrykk for at forestillingen
framstår personlig og rører ved tilskueren, i
tillegg til å både informere og gir danseopplevelser.
Den kunstneriske verdien og responsen vi har mottatt har vært
svært stimulerende for alle danserne involverte i «DocuDans».
Silje Høgaas - danser
"For meg er det unike i DocuDans forskjellighetene. Her
er det ingen opphøyde knagger å henge dansen
på. Dansen henger på forskjellige knagger og tas
ned av like forskjellige mennesker. Som medvirkende er det
befriende at disse forskjellighetene understrekes, at hver
personlighet understrekes. Hvis jeg selv hadde sett denne
forestillingen som ungdomsskoleelev hadde jeg elsket den nettopp
fordi den ikke la opp til hva jeg skulle like. (…) Det
sterke personlige fokuset i soloene forsterker også
at vi ikke er på turné for å misjonere
dansen, men for å tilby publikum en dialog. (…)
Jeg opplevde meg selv som ydmyk i møtet med publikum.
Deres ærlighet rørte meg og den stilte krav til
min ærlighet tilbake. Uten mitt fokus kunne jeg glemme
publikums. (…) Kanskje handler ikke analysen av forestillingen
om oss, men om ungdommenes forventninger til seg selv og hverandre?
Hvilke kulturelle regler har de seg i mellom? Alt i alt har
møtet med publikum og arbeidet med forestillingen vært
positivt, og det har vært en lærerik og gledelig
prosess å ta del i."
Kenya Kristine Foss Parsons - danser
"Observasjon av responsen fra publikum; mottakelighet,
interesse og refleksjonsevne, har lagt til rette muligheten
for å utvikle en åpen og engasjerende toveis kommunikasjon,
både for utøvere og publikum. Det har vært
interessant å kunne se på nært hold den
enorme utviklingen som skjer med elevene fra 8. til 10. trinn.
Forestillingen har vist seg å være engasjerende
og tankevekkende for både ungt og voksent publikum,
på flere ulike plan."
Sittibancha Bamphen - danser
" Jeg finner DocuDans-prosjektet engasjerende, tankevekkende
og meget dypt og innsiktsfull reise. Reisen som tre av oss
gjorde sammen med bilen gjennom snø, haggel, kulde
og solskinn, samt møtet med elevene, lærere og
innbyggerne i diverse kommuner var berikende. (…) Det
har vært en vanskelig reise fordi dans i Norge forbindes
med det de opplever på tv eller den tradisjonelle dansen.
Men likevel må jeg innrømme at møte mellom
dagens dansekunst og dagens distrikt Norge er på vei
til en forandring. (…) Flere steder har responsen vært
imponerende, og jeg ser inspirasjonen blant elevne og ikke
minst lærere øker, hvor de har kommet etter forestillingen
og forteller deres egne personlige historie til oss. Dette
er en sjelden opplevelse som profesjonelle dansekunstnere
kan oppleve. Elevene, lærere og oss dansekunstnere inspirert
hverandre gjensidig. Det har vært en stor suksess for
meg.
Til slutt ønsker jeg å takke Camilla Vanebo i
Oppland fylkeskommune for hennes engasjement og troen på
dette prosjektet."
Nils Jakob Johannesen - danser
"Å spille på skoler for ungdomsskoletrinnet
blir til en diskusjon rundt dansen, performancen og teatrets
rolle som budbringer. Jeg ønsker ikke det pedagogiske.
Jeg tror nettopp vår form kan gå utenfor det pedagogiske
og kommunisere på et direkte plan. (…) Et av spørsmålene
er: Hvor mye skal man kreve av dette publikum? Jeg tenker
da på i form av ro, konsentrasjon, og mottakelighet.
Snarere blir det et spørsmål om hvor mye vi skal
kreve av oss selv. Hvor skal vi legge lista. (…) Min
erfaring fra disse fire ukene er at elevene ikke trenger noen
introduksjon til teaterets scene. Hvordan de skal oppføre
seg i forhold til denne rituelle setting. (…) Det som
er verdien med dette møtet er elevenes spontane møte
med den rituelle kontekst. Og den er for de fleste lettfattelig.
(…) De svette gymsalene kan bli perfekte forestillingssaler.
Men spørsmålet er hvordan vi tilnærmer
oss de. Hvilket fokus har vi på det som skal skje. (…)
Jeg var overrasket over hvor godt det slo an hos elevene.
Hvilke store muligheter som lå i den minimalistiske
form. Det var meget inspirerende. Fordi denne forestillingen
i mere enn noen annen forestilling er avhengig av publikum.
Da utrykket speiler dem, retter seg hele tiden mer og mer
mot de som sitter i salen: Deres valg, deres tilfeldigheter,
deres motivasjon, deres indre mentale bilder, deres fantasi,
deres evner, deres latter, gråt, lek, urolighet, frustrasjon,
sinne og refleksjon.
Der har Docudans en viktig rolle å spille og jeg er
glad for at jeg er med i denne prosessen."
Biniam Gezai Yhidego – danser/skuespiller
Når jeg i ettertid tenker på DocuDans så
har jeg den følelsen av at jeg kanskje ikke helt skjønte
hva det var jeg holdt på med…. Med det så
mener jeg, jeg stod foran flere tusen elever til sammen og
overleverte en veldig naken forestilling hvor jeg danset min
dans samtidig som jeg snakket om ting som står meg nær
og personlige opplevelser som jeg vanligvis ikke ville fortalt
til hvem som helst. Men det at vi valgte å gi av oss
selv tror jeg gjorde at elevene våget å åpne
seg for oss og dermed sammen skapte vi rom for diskusjon og
samtaler. Samtalene og diskusjonene varierte veldig fra sted
til sted og det var ikke alltid at de var vellykkede, men
vi klarte definitivt å oppnå kontakt.
|
|