Fra Riksteater turne vinter/vår 2006:

Den store løkskrellaren av Solveig Aareskjold, Dag og Tid 22.04.06

Til dei unge, som ennå har sine tvil, seier eg: Stol på meg. Dette er ekte saker.

Tre Peer-ar i danseframsyninga Peer Gynt som for tida er på turné.

Morgonen etter at Riksteatret viste Peer Gynt som danseframsyning i Sandnes kulturhus, var eg på gjesting i ein vidaregåande skuleklasse i Stavanger. Dei hadde ennå ikkje kome til Ibsen i pensum, og var derfor i stand til å oppleva stykket på ein heilt annan måte enn eg, som har hatt det med i den kulturelle handbagasjen heilt sidan eg var på deira alder.

– Det var tre menn som bykste omkring på scenen, sa ein gut på vindusrekkja: Ein asiat, ein afrikanar og ein nordmann.

– Det passa veldig godt til den new wave-musikken dei spelte, ei blanding av tekno og naturmusikk, sa ei jente ved motsett vegg.

– Men der var med litt av Grieg òg, kom det bakarst frå klasserommet: Solveigs sang. Nei, Åses død. Men ikkje Morgenstemning. Og ikkje Dovregubbens hall.

I det heile rådde der ein viss skepsis til denne måten å framstilla kulturarven på. Ting som ein risikerer å få til eksamen om eit års tid, krev alvor og presisjon. Ein kan ikkje utan vidare gå ut frå at tre menn som hoppar omkring og viftar med armar og bein, har fatta poenget, «øjnet Dybden», som det står i originalteksten.

Framsyninga til Riksteatret er då òg ein sterkt nedskoren versjon, samla om nokre få sentrale punkt. Der er bare tre aktørar, som alle saman speler Peer, samtidig. Dei sit og ventar på tre kassar eller kister mens publikum kjem inn i salen og leiter seg fram til seta sine.
Så brakar det laus. I staden for innleiande forhandlingar med «Peer, du lyver» og «Nej, jeg gjør ej!» er me straks inne i eit forrykande bukkeritt beint utover Gjendineggen. Der er fart og spenst og ein kvervel av kvit og brun og gyllen hud, mann og dyr og landskap går i eitt, og sjølv blir du riven med som ei anna Mor Aase: «Aa, Gud trøste mig!»

Etterpå går det litt i heng. Sidan det bare er desse tre Peer-ane som er på scenen, må dei andre figurane i stykket koma til uttrykk gjennom dei, om dei i det heile slepper til. Solveig flagrar forbi som ein kvit kjole henta opp or ei av kistene, seterjentene og Den grønnkledde framstår med horete vrikking, mens Dovregubben og Bøygen må vika for generell sjølvdigging. Knapt halvvegs inn i framsyninga tek dei tre karane seg ein kvil på kvar si kiste, mens Mor Aase nyttar pustepausen til musikalsk utanding.

Men det kviknar til der du minst skulle venta det, på Afrikakysten, i den delen av stykket som vanlegvis blir rekna som minst tilgjengeleg, med eit nytt innsyn om å vera menneske i verda. Og det løfter seg endå meir når Peer vender heim til Noreg sjøvegen, og stig i land ved å krypa ut or si eiga kiste. Med ein sekk over hovudet, ribba for kraft og ungdom, tuslar han omkring og leiter etter seg sjølv.

Då høyrest ei underleg rasling, som når nokon kastar karamellpapir omkring seg, eller trør i vissent lauv. Det er Peer som skreller løk, på leit etter sin eigen kjerne inni alle laga av egosentrisk jåleri. I trefaldig fortviling flerrar han opp løk til det luktar over heile salen. Alt skrellet som blir slengt utover, gjer scenen om til ein skogsbotn, der skrømta av misbrukte sjansar tumlar omkring i tåka. Peer er i ferd med å gå over i massen. Bare eit fjernt lysskin gir von om frelse.

Dermed endar det som bortimot den finaste Peer Gynt eg har sett.

Solveig Aareskjold er forfattar.

FASCINERENDE, VAKKERT, SPREKT av Henning Høholt, Kulturkompasset

Koreografen Øyvind Jørgensen imponerer og begeistrer publikum med sin oppfattelse av Peer Gynt, som har fått tilnavnet Nr. 371, fordi dette er produksjon no 371 av Peer Gynt, så vidt man har kunnet klare å telle.

Med hele tre Peer Gynt, på scenen på samme tid, og hele tiden, er forestillingen godt rustet til å gi publikum, unge som gamle et kick, som gleder, muntrer opp, og er et frisk pust fra den forunderlige danseverdenen.

Sittibancha Bamphen, Nils Jakob Johannesen og Biniam Yhidego gjør en strålende jobb. De er tre forskjellige danser typer, og i dette ligger kanskje hemmeligheten, som gjør at forestillingen fascinerer på en helt spesiell måte, og liksom drar publikum til å bøye seg fremover, for ikke å gå glipp av noen av deres mange dansepåfunn.

SITTIBANCHA BAMPHEN er den med flest klassiske bevegelser i sitt bevegelsesspekter. Trass i at han er utdannet med hovedfag i moderne dans. Han har de lange, utrolig vakre sekvenser, hvor det hele starter i nesten intet og etter hvert utvikler seg til lange ubeskrivelige vakre dansepassasjer, uten å miste konsentrasjonen, eller på noe tidspunkt gi oss inntrykket av at han ikke vet, hvor han vil hen med nettopp denne bevegelsen. Dette er en kunst, som mange dansere bør studere og lære ut fra. I neste eller foregående sekvens, er han den spretne, springende danseren med moderne flotte høye splitthopp av høy kvalitet.

NILS JAKOB JOHANNESEN er den høye, slanke roligere danseren, med den mer innadvendte følsomme danseformen, hvor i det virker som om han funderer, og gjennom sine tanker og sitt bevegelsesspekter vil gi oss en kontrasterende opplevelse til den forrige, men også han med spretne, sprøe sprangkombinasjoner. Videre viser han inspirasjon fra japansk Buto dans.

BINIAM YHIDEGO befinner seg midt mellom de to foregående danserne, han kan både det spretne, sprøe, og det myke, han er kontrasten, til dem begge. Samtidig som hans bevegelsesspråk forteller alle at en bevegelse den kan uttrykkes på mer enn en måte. Biniam viser også inspirasjoner og uttrykk fra Buto dans, som fascinerer.

ØYVIND JØRGENSEN har sammen med danserne formet en rekke sekvenser, som på ulike måter forteller deres oppfattelse av forskjellige scener fra Peer Gynt. Fra det helt ville til det helt stille sittende. Der blir for våre øyne bygget opp en rekke meget gode sekvenser hvor alle tre sammen danner spennende formasjoner, skulpturelle sånne, selv om de nesten hele tiden er i bevegelse. For en kondisjon, og uten at de virker slitne eller spesielt andpustne. Dette er vakkert, fascinerende og godt å se på.

PEER GYNT NR. 371 viser oss på en god måte at Peer Gynt med kulturbakgrunn fra Asia, Afrika og Europa gir oss forskjellige vinklinger, og det er ikke merkelig at både det helt unge dansepublikum og det voksne publikum med lang erfaring, følte at denne forestillingen er noe helt ekstraordinært.
Der er satt opp en scenerekefølge, som stemmer godt overens med det vi ser på scenen, men en kan i grunnen likeså vell oppleves helt uten å vite rekkefølgen, for problemet er at når publikum kommer inn i salen, og danserne allerede er på plass, da når man ikke å lese scenerekkefølgen. Det gjør man faktisk først etterpå.

PETER WIIK. Komponist og lyddesigner har løst sin oppgave på en flott måte. Dette var vellykket, variert, og spendte fra det helt ville til det helt avslappede og rolige. Et ekstra pluss for forestillingen var at han har lånt nesten hele Åses død i Griegs versjon, som med liksom hakk i platen, ga meg følelsen av å se nostalgisk bakover i tid. Videre at koreografen lot de tre danserne sidde helt stille, som en skulptur mens dette verket fikk lov å tone ut. Samtidig som danserne fikk en liten tiltrengt pause. For det tar på å danse nonstopp i 1 time.

HELENE D. SUNDE er kommet godt fra sine kostymer. Vell. Peer Gynt er Peer Gynt, og folk tror han skal se ut på en spesiell måte. Dette gjorde han også i dag, men med hvilke spennende variasjoner over temaet og i lekre nyanser, rødt, blått og grønt. Samt fornemme snitt, som kledde danserne. Som de kunne røre seg i, og fremhevet at dette er flotte gutter som er på turné med Riksteatret.

JOSEPH B. KENNEDYs enkle scenografi løsning med tre flyttbare kasser, som både kan bygges opp til et fjell, og være fulle av kostymer og effekter til guttene, slik at de kan skifte bak hver sin kasse, og fortsatt være til stede på scenen.

RUTH MARIE BOTTHEIMs lysdesign er på plass, og hjelper å forme forskjellige scenebilder ved hjelp av lys, farger, skygger, konsentrering på enkle felter, mens resten enten er i mørke, eller dust ned.

PEER GYNT NR. 371 er en moderne danseforestilling, som jeg håper mange får se under dets turne landet rundt. Den startet i DRammen og slutter av i Molde 11. mai.
Forestillingen er et "must" som inspirasjon for danse og teaterstuderende.
Jeg håper inderlig at nettopp denne forestillingen blir å se under Ibsen Festivalen, for denne vil være et trekkplaster. så vel for det unge danse interesserte publikum, som for voksne som bare vil ha en fascinerende opplevelse.
Jeg opplever også denne forestillingen som en forestilling, man med fordel kan sende til utlandet, som representasjons forestilling på noe godt norsk.


Etter premieren i på Black Box i 2004:

Norsk nok nå Verdens Gang 30.sept 2004 av Marit Strømmen

Med bukkerittets spenst hopper dansere fra tre kontinenter lekende lett over Peer Gynts monopol på norskhet.(…) I går hadde versjon nummer 371 premiere, da med den allsidige koreografen Øyvind Jørgensen bak svevene. I tjue år har Jørgensen gjort en enorm innsats for bredden og eksperimentviljen i norsk dans. Hans samarbeidspartnere er ofte fremragende representanter for scenekunstens mer marginale nisjer.
(…) Ibsen var nokså lei Norge da han skapte Peer. Alle fintene til nordmanns vis er ikke noe "Peer Gynt nr. 371" fortaper seg i, i stedet viser tre dansere fra Asia, Europa og Afrika Peers universelle trekk.
(…) "Peer Gynt nr. 371" minner om kunstens flerkulturelle nødvendighet, en selvfølgelighet som et selvgodt norsk teatermiljø kun har et teoretisk forhold til.


Peer Gynt nr. 371 Dagbladet 01.10.2004 av Camilla Eeg

Black Box Teater er av betydning for det publikummet som interesserer seg for internasjonale strømninger i scenekunsten. På denne scenen problematiseres ofte tradisjonen, så også hos koreograf Øyvind Jørgensen. Her har han sogar tatt fatt i selve den norske nasjonalskatten, Peer Gynt, som han har valgt å tolke gjennom dans. (…) I oppsetningen nummer 371 i rekken av Gynt tolkninger, pirker Jørgensen ved vår nasjonale identitet. Ved å framstille én karakter gjennom tre personer fokuserer han på mennesket Peer som et mangefassert og hybrid individ.

De tre danserne representerer tre ulike etniske bakgrunner, og dermed stilles det spørsmål ved hvor norsk Peer egentlig er, og hva det betyr å være norsk i dag. (…)
Øyvind Jørgensen har skapt en konsekvent forestilling. (…) Øyvind Jørgensens dans dreier seg først og fremst om å skape bilder og uttrykk gjennom kroppen. Koreografien framhever dansernes individuelle styrker, og det er et stort rom de har fått i oppgave å fylle.


Peer Gynt på nakne, glade danseføtter!

Konsertomtaler (nettavis) 29.09. 2004 Tekst: Geir B

Energisk, anderledes og noe forvirrende Peer Gynt oppsetning på Black Box Teater fram til 3. oktober. Koreograf Øyvind Jørgensen presenterer disse dagene en danseforestilling der det klassiske stykket Peer Gynt vises i en moderne og abstrakt form. De tre danseartistene Sittibancha Bamphen, Nils Jakob Johannesen og Biniam Yhidego gjør hver sin Peer Gynt, på samme tid, til nydelig musikk av Petter Wiik.

Og de gikk rett på sak. Forestillingen var i gang før den en gang hadde begynt, da artistene fremførte tekstbrokker fra Peer Gynt mens publikum kom seg på plass. En fullsatt sal møtte dem så, og etter en kort kunstpause eksploderte de fulle av livskraft fra scenen. Danserne viste skyhøy energi, når vi satt der og så på kjente vi den kjempemessige kraften fra de tre skylle over oss. I et kaos av akrobatiske hopp, stirrende blikk, grimaser og lynraske bevegelser startet forestillingen og publikum ble like andpustne som artistene når første "akt" var over. Oppfinnsomme virkemidler overrasket gjennom den halvannen time lange forestillingen , uten å gå nærmere inn på disse her. Moderniseringer av det opprinnelige stykket var med, et kronprinspar som går ned en catwalk og etterpå sees i dampende sex-orgie med Peer hørte vi i hvert fall ingenting om i mine norsktimer.

Noe av det mest spennende ved forestillingen er å se de tre dansernes svært forskjellige uttrykk, og deres samspill. De spiller alle sammen Peer på sin helt distinkte måte, og Sittibanchas myke, grasiøse bevegelser balanseres godt av Nils Jakobs mer aggressive og kraftfulle teknikk og Biniams småfrekke og humoristiske tolkning.

Som en helhet er stykket derfor vel verdt å få med seg, og da spesielt om du har interesse av moderne dansekunst. Avslutningen der vi ser den aldrende Peer i fattigdom og usselhet er storslagen og oppfinnsom, og blir du ikke fuktig i øyekroken av den, blir du det aldri i en teatersal.