Klarer klassikere Aftenposten 22.04.2005 av Marit Strømmen

Koreografen Øyvind Jørgensen setter dansefot på nok en litterær klassiker. Etter fjorårets Peer Gynt-suksess er det renessansens don Quijote som får 2005-ben å gå på, rustne boogie-ben.

Enkelte koreografer har en egen evne til å la dansere vokse, fornye seg og inspirere hverandre. Øyvind Jørgensen er en slik. Gjennom 20 år som dansekunstner har han ikke bare vært sin egen mentor og trener, med særpregede soloforestillinger som resultat. Han har også vist seg som en risikovillig lagspiller og sjenerøs leder, med teft for dansens mer marginale utøvere.

I hans siste prosjekt, klassiker-bearbeidelsen Don Quijote, deltar kjente navn fra nær sagt alle grener av samtidsdansen. Om opprinnelige "outsidere" som Bjørn "Sean" Hagen (don Quijote), Thomas L. Gundersen (Sancho Panza), Katrine Bølstad og Nils Jakob Johannesen i dag er etablerte utøvere, så viser de seg fra ukjente sider i Jørgensens koreografi. Gundersen og Johannesen har utvidet sitt dramatiske repertoar, mens Sean og Bølstad har videreutviklet et allerede skyhøyt teknisk nivå.
Med individuelle forskjeller isolerer danserne kroppsdeler som tilsynelatende flyttes uavhengig av hverandre. Når electric boogaloo-mesteren Sean briljerer, skyves kroppen av gårde, som var den belyst av blinkende strobe-lamper. I tittelrollen tilføyer han dessuten et lag med rust, en slags tegnspråklig ridderkodeks der håndflatene vris istadig nye vinkler. Mesteparten av de 800 sidene Cervantes ble verdensberømt for, er silt ut i Øyvind Jørgensens versjon av don Quijote. Det gjenværende destillatet porsjoneres ut i form av dans og slagkraftig videokunst. Anna Widéns landskapsromantiske motiver gir først inntrykk av å være stillbilder. Brunsvidde åkre og mosekledte skoger beveger snart på seg, de forbereder kampen mot noen høyst ukonvensjonelle vindmøller.
Musikkens islett av spanske rytmer er bare ett av Petter Wiiks mange vellykkede musikkdramatiske grep. Jørgensen sjeler knapt til den klassiske ballettens imponerende don Quijote-tradisjon. Han skyr den lettfattelige librettoen, og gjenskaper heller noe av bokens detaljrikdom. Ensemblet utfører for eksempel en zombie-dans som drar større veksler på Michael Jacksons Thriller-koreograf Michael Peters, enn på den kanoniserte don Quijote-koreografen Marius Petipa. Tynges av tradisjonen? Ikke Jørgensen, nei.