Øyvind Jørgensen Produksjoner 92-95 Produksjoner 96-02 Produksjoner 04-06 Produksjoner 07-10  Workshop  
 
  Introduksjon  
  Medvirkende
  Teknisk data
  Kritikker
  Bilder


 
Balsam for sjelen på Box
Det er lenge mellom hver gang et lignende velvære brer om seg, som under danseforestillingen «Tilbederens Journal»
på Black Box Teater. Underveis i Øyvind Jørgensens fore-stillingen opprettes en eterisk kontakt mellom danser og tilskuer. Den tilbedelse og dyrkelse han betrakter i forestillingen, rettes mot tilskueren og forårsaker en intens kommunikasjon mellom indre røster. Øyvind Jørgensen masserer sjel, sinn og sanser med sitt personlige bevegelsespråk, og lar refleksjonen hvile enn så lenge. Den behagelige opplevelsen i en svart box midt i byen er så uventet, at en høystemt tilbedelse av Øyvind Jørgensen og hans musikerkollega Petter Wiik truer med å gjøre seg gjeldende.

God dans
Forestillingen er god dans, fordi den går egne veier i et postmoderne tidsrom som mer og mer viser forestillinger med en tendens til å forbruke det postmoderne performance-uttrykkets virkemidler og intellektualisme. Performance-uttrykkets formspråk er blitt forutsigbart og derfor svakere i formidlingskraft enn før. Tiden er moden for forestillinger som går nye veier. «Tilbederens Journal» er en slik forestilling. Øyvind Jørgensen og Petter Wiik styrer utenom fallgruver fulle av sceniske klisjeer og setter sammen en ren og enkel forestilling som gjenreiser følelsen etter lang tid med oppsetninger fulle av ideer som skal knekkes. Petter Wiiks virkningsfulle og vakre komposisjon uttrykker et organisk tema, som taler direkte og utilslørt til følelsene. Antydninger til kitsch ligger latent i musikkbildet uten at det er noe problem. I samspill med Jørgensens abstraherte bevegelsesmønster, fungerer musikkens emosjonelle karakter som en katalysator og pådriver i et fruktbart samspill mellom lys, bevegelse og lyd.

Butoh-inspirert
Som koreograf fokuserer Øyvind Jørgensen på selve bevegelsen heller enn bevegelsen som del av en fortellende struktur. Som danser beveger han sin kropp i et svart rom med grå klær og bare lyskastere til hjelp. Inspirert av den japanske danseformen Butoh, henter danseren Jørgensen spastiske bevegelser fram ved hjelp av en indre impuls og gir stemme til røster fra dypet. I overgangen til mykere bevegelsestema, frigir de spastiske bevegelsene forestillingens energi og retning. Øyvind Jørgensen velger musikken etter at koreografien er lagt. Bruddflater i synkroniseringen lager derfor uante spenningsfelt for både koreograf og tilskuer og skaper mangfoldige stemn-inger og rike assosiative rom. Det kunstferdige i forestillingen ligger i de knapt sansbare forskyvninger mellom musikk og dans og mellom lysflate og handlingsflate og i de motsetninger forskyvningene skaper mellom skygge og lys, harmoni og disharmoni. I Jørgensens formspråk er det groteske i butoh-dansen minimalisert til godartede grimaser og mimikk.
Hans vesen fører med seg den rene, hele og positive følelsen. Hva bevegelsestemaene forestiller er derfor uvesentlig.
Det vesentlige er at bevegelsen får tilskueren til å oppleve den følelsen blomsterenga gir uten å se enga. «Tilbederens Journal» hviler på et meditativt uttrykk med fokus på bevissthet og følelse og tilber det umiddelbart vakre - som i et haikudikt.

Grete Indahl, Klassekampen mai 2000


En indre vulkan i Jørgensens koreografi.
Med minimalistiske bevegelser klarer koreografen Øyvind Jørgensen å blottlegge et indre liv.

Danseren og koreografen Øyvind Jørgense arbeider gjerne med soloforestillinger. Hans soloforestilling «Tilbederens Journal» vises denne helgen på Black Box, og er absolutt severdig. Denne forestillingen begynner med at Jørgensen dukker opp i små lyssirkler forskjellige steder i rommet, og i korte sekvenser introduserer han flere fysiske stemninger. Disse sinnstemningene har sin plass i rommet, slik at når
han senere passerer det samme punktet inntrer det samme uttrykket. Det som etterhvert synliggjøres, er en reise mellom disse punktene, og det blir klarere og klarere at det ikke er et ytre fysiske uttrykk som presenteres, men indre rom i et menneske som får et fysisk språk.

Detaljer blir til helhet
Jørgensens fysiske språk er meget minimalistisk, og det er et uttrykk som han har brukt meget lang tid på å utvikle. Japansk inspirert, men gjort til sitt eget, og han behersker det ut til minste detalj. Fordi det er er snakk om detaljer som blir til helhet. Ikke et blikk, ikke en bevegelse av en finger er overflødig, og samtidig kan en i de kraftigste utfallene undre om hans kropp inneholder benmasse i det hele tatt. Det mest fasciner-ende med Jørgensen er at det er den indre opplevelse, følelse og tanken som blir det fysiske uttrykket. Han transformerer seg om, rett foran øyene våre, fra en glad, litt fjollete person til en krokrygget olding, eller et nervøst, fortvilet menneske, uten fotfeste i livet. Kroppen er bare et skall som holdet det indre livet på plass, men som også stenger det inne. Det er så mye der inne som vil ut, men det forblir innestengt. Dette klarer Jørgensen å visualisere. En merkelig opplevelse.

Spesialskrevet musikk
Lydteppet, musikken som følger danseren Jørgensen som hånd i hanske, er spesialkomponert av Petter Wiik. Sammen med lyset, satt av Ruth Marie Bottheim, er den med på å forsterke synsinntrykket, noe som også gjelder det enkle kostymet fra Silje Fjellbergs hånd.

Fredrik Rütter, Aftenposten, mai 2000

 Tidløse kommentarer

Kroppsbeherskelsen i egen person
Heldigvis velger noen å bryte ordflommen for å tie en stund,
og kommentere verden med kroppen sin. Danseren og koreo-grafen Øyvind Jørgensen er en korrespondent med all verdens følelser som arbeidsområde. Han drysser sitt tidløse budskap over publikum i soloforestillingen «Tilbederens Journal».
Hans teknikk er beslektet med den japanske butoh-dansen. Butoh er vel hundre år gammel moderne japansk dans,
og er ekstremt fysisk krevende. Butoh tar ikke hensyn til menneskelig anatomi eller smertegrenser, men er mangfoldig som et bibliotek av opplevelser.

Iført grå, løstsittende lindress hopper danseren rett inn i sitt
kroppsspråklige resonnement, og fyrer løs med trinn og gestikk som vitner om livets mest essensielle aspekter. Den visuelle overgangen fra verden utenfor er brå, men etter hvert er det mulig å la Jørgensens egenartede sceneutstråling få virke. Ansiktet holdes i ulike stramme masker, mimikk fester seg som muddermasker. Nakken rykker, hele kroppen dirrer og
forflytter seg minutiøst og taktfast, som en opptrekkbar sprellemann eller en dataanimasjon. Men ikke helt, for disse bevegelsene har sjel og poesi. Elektronisk musikk lager sammen med dansen et vakuum av uunngåelige gjentakelser. Det er, dramaturgisk, et gunstig trekk, for her er mye uvant å
forholde seg til. Komponist Petter Wiik er tydelig inspirert av den amerikanske minimalisten Steve Reichs flik av evigheten, også dansen har en looprytme som innvarsler fortsettelse.

Jørgensens kommentarer kan leses i føttenes bøy, benas skaking og hendenes ydmykhet. Energien rundt hver eneste lille bevegelse bærer tidløse gåter. Han henvender seg til en usynlig omverden, og virker isolert som et foster i mors liv på Danseteatrets mørke black-box-scene. Hele tiden finner han nye innfallsvinkler til bevegelsen, uten å bryte med dens karakteristisk manierte stil. Øyvind Jørgensens dans er forfinet og vond på en gang, og dens skjørhet er alltid rørende.

Marit Strømmen, Bergens Tidende, april 2001