|
|
|
|
|
I forb. med gjestespill Nye Carte Blanche jan. - feb.
99
"Bonusreisen er en visitt innom Øyvind Jørgensens
verden. Den tidligere Carte Blanche-danseren har skapt
en verden bestående av én del Japan, én
del epilepsi og en skurrende spennende hemmelig del som
publikum kan dikte inn selv. Jørgensens solo er
fri for teoretiske programerklæringer og intellektualisering:
Hans trippende føtter, skjærende grimaser
og skakende muskler er et fysisk manifest over dansene
ekspresjonisme, og en viktig grunn til å få
med seg denne forestillingen."
Marit Strømmen, Bergens Tidene, februar 1999
" (...) Øyvind Jørgensen alene på
scenen som fyller rommet - og oss - med stor indre kraft.
Han kjemper for sin plass i livet, for sin egen ro, for
å stå imot. oppreist - som en klovn eller
menneske. Alt er vibrerende følsomt formidlet.
En rystende, uforglemmelige opplevelse."
Annette Mürer, Dagbladet, januar 1999
"(...) Jørgensen kan gripe publikum med sin
tilstedeværelse og evne til indre fokus. Alene i
lyssirkelen med bar overkropp og lyse, vide bukser står
han, hele kroppen vibrerer, nesten usynlig. Det er som
om kroppen bærer på noe som presser seg ut,
men den ytre ramme stenger det inne. Her får vi
til fulle visualisert uttrykket at kroppen kan oppleves
som et fengsel. Det er vondt når det ikke er plass
til alt som bor der inne. Før han ender i sin frosne
sluttposisjon, skulpturelt poserende med åpen munn
i et stumt skrik, har han tatt oss med gjennom flere stadier.
Fra smerte til forklaret ro, fra ukontrollerte spasmer
til den største nytelse, og alt er like tydelig
både på det fysiske og det emosjonelle plan.
En sterk fremførelse som setter sine spor hos tilskuerne."
Fredrik Rütter, Aftenposten, februar 1999
I forb. med Menn Danser juni 98
"På Black Box Teater visades skeive scener
där bl.a. Øyvind Jørgensen lämnade
starka minnen efter sin «Sanger av de siste timer».
En enormt energiladdad dans fylld av ångest och
dödskamp. Om konstnären Edvard Munch hade koreograferat
på sin tid hade detta mycket väl kunnat bli
resultatet."
David Thörn, QX, august 1998
"Mindre genuint ble det ikke med danseforestillingen
«Sanger av de siste timer» av Øyvind
Jørgensen. En sterkt buto-inspirert dans hvor Jørgensen
viser sitt utrolige talent som danser. Noe bedre har jeg
aldri sett fra ham. En danser fyller en stor scene. Bare
lyset forandrer seg, det ligger lenge i gult og hvitt.
Musikken heller til New Age tradisjonen «Future
Sound of London». Det er i seg selv modig å
gå inn i denne sfæren. Så mange klisjeer
er knyttet til retningen. Men Jørgensen overbeviser
i sitt koreografiske mangfold som også er stramt
koreografert. Fra introverte transeaktige bevegelser folder
han seg ut og flyter nær sagt langt utover sin egen
kroppslige begrensning. Bølger av bevegelser fyller
rommet. Vår iboende sneverhet overrisles av hud,
av vibrasjoner, av bevegelse. Det er meget godt gjort
ettersom salen er stor og vi sitter langt unna."
Inger-Margrethe Lunde, Dagsavisen, juni 1998
" (...) Han har valgt en Butoh-inspirert form for
dette meget fascinerende, men skremmende skriket. Bevegelsene
er nesten robotaktige i form, og han har en evne til å
isolere sine kroppsdeler slik at han frembringer følelsen
av å dekomponere kroppen i sine bestanddeler. Sluttbildet,
hvor hele kroppen fremstår som et eneste stort,
stumt skrik, med lyset slidrende inn gjennom munnen mens
livet forlater kroppen, er sterkt.(...)"
Fredrik Rütter, Aftenposten, juni. 98
|
|
|
Foto: Stein
Jarle Nilsen |
